Hvorfor Hundelov?

Etter at Stortinget i 1998 vedtok at bestemmelsene om hund som var spredt rundt omkring i lovverket skulle samles i èn lov, ble Hundeloven vedtatt natt til 28. mai 2003, to måneder etter at Justisdepartementet la fram forslaget til ny Hundelov 28. mars i 2003.

I 1998 fikk Arbeiderpartirepresentantene Grethe Fossum og Jon Olav Alstad med seg et enstemmig Storting på at det var nødvendig å samordne bestemmelsene om hund i lovverket. Dette arbeidet foretok Justisdepartementets Lovavdeling. Arbeidet skred fram som en ren samordning av lovbestemmelser hvor de største problemene var at enkelte lover kunne ha ulike bestemmelser om samme eller lignende forhold.

 

Slik så arbeidet ut helt til sju år gamle Johannes Åsheim gikk av skolebussen på Vest-Torpa kl 13.40 torsdag 31. januar 2002 og ble revet i hjel av en hundeflokk fra kennelen ved Skogtun forsamlingslokale. Hendelsen satte en ny dagsorden på dette området. Etter denne dagen måtte den nye Hundeloven ha bestemmelser som kunne forhindre slik makabre drap på barn i framtida. Dette førte til en betydelig innskjerping av hundeeiernes ansvar for hunder, og at vi idag i Hundeloven har mange lovhjemler for politiet til å gripe inn mot farlig og truende hundehold.

 

Loven tar sikte å gi beskyttelse imot dyremishandling, hunder som angriper og skader eller dreper andre hunder og hunder som biter voksne og barn. Politiet kan avlive hunder som biter mennsker og andre dyr, omplassere dem eller pålegge hundeeieren tiltak for å sikre hundene et bedre og tryggere hundehold.

 

Før kunne bønder avlive en hund som kom inn på jordene hvor dyrene deres beitet. De kunne oppta hunden, som det heter i lovteksten (Bufeloven). Dersom det ikke lot seg gjøre, kan de skyte hunden. Det var ikke noe krav om at hunden skulle ha angrepet bufe som sauer og kyr før de skjøt hunden. Det var nok at hunden oppholdt seg på samme jorde eller i nærheten av husdyra.

 

Dette misforholdet hvor husdyr hadde langt bedre rettsbeskyttelse enn voksne og barn, ble rettet opp i Hundeloven som trådte i kraft fra 1. januar 2004. Den nye hundeloven tar sikte på å gi samfunnets borgere samme rettsvern som bufe og fjærkre mot farlige hunder.

 

I lov av 9. juli 1927 nr. 4, lov om ansvar for skade på bufe ved hund m.v., gis eier og grunneier etter § 2 rett til å avlive hund som er i ferd med å jage bufe eller fjærkre, eller han kan kreve at hunden innen tre måneder blir avlivet av politiet. En bonde kan fritt avlive en hund som han mener utgjør en trussel mot for eksempel en av sine sauer. I lov om viltet av 29. mai 1981 nr. 38 gir (i kapittel 11) hjemmel for å avlive hunder på stedet som jager hjortevilt.

 

Justisdepartementet laget i april 2002 ut en redegjørelse om Hundeloven – Spørsmål og svar om hundeloven. Slik forklarte Justisdepartementet bakgrunnen for loven:

 

”Utgangspunkt:

Dagens hundehold i Norge er stort sett til glede og nytte. Dette er utgangspunktet for Ot.prp nr. 48 (2002-2003) om lov om hundehold. Som en naturlig del av det norske samfunnsliv må omgivelsene til en viss grad også tåle ulemper hundehold kan medføre. Alle eventuelle ulemper er heller ikke av en slik karakter og omfang at de skal reguleres i lov. I lovforslaget, som nå ligger til behandling i Stortinget, blir det også lagt vekt på at hele samfunnet, hver hundeeier og organisasjoner har ansvar for å sikre aktsomt og samfunnsganglig hundehold.

Behovet for en ny lov, er begrunnet i flere forhold:

* Bestemmelsene om hundehold har vært spredt i mange ulike lover og det har vært uklart hva politiet og omgivelsene kan og ikke kan foreta seg ved problematisk hundehold.

* Bufe har større rettsvern enn barn i dagens lovgivning

* Dersom en hund angriper og skader et menneske og hundeeieren nekter å avlive hunden, må skadelidte reise kravet for domstolene for å få hunden avlivet.

Lovforslaget dreier seg nødvendigvis om konfliktflatene ved hundehold. Loven skal regulere mange ulike situasjoner og hendelser, og det er derfor flere bestemmelser som omhandler for eksempel avliving av hund. Disse er i mediedebatten dessverre til dels blandet sammen. Det påstås for eksempel feilaktig at lovforslaget gir anledning til å avlive, på stedet, en hund som oppfattes truende.”

 

 

Kamphunder

Debatten om Hundeloven ble preget av avsløringene av bruken av kamphunder, både at det ble arrangert ulovlige hundekamper, og at mange tjener store summer på å dressere hunder til angrep på andre dyr og mennsker. Bruken av farlige hunder i kriminelle miljøer ble en viktig faktor som bidro til at Hundeloven ga politiet fullmakter til å gripe inn og fjerne denne typen hundehold. De siste årene er volden redusert i Oslo etter at politiet har beslaglagt kniver som er funnet på personer. Det har redusert vold med kniv. På tilsvarende måte har politiet i Groruddalen samlet inn ulovlige pitbulhunder som har vært forbudt i Norge siden 1991. Etter at amstaff-forbudet kom med hjemmel i Hundeloven, har politiet samlet inn noen hundre ulovlige amstaff-hunder.

 

Dette er også en virkelighet som har med hundehold å gjøre:

 

«Politimann bitt og skallet ned

Politimannen ble skallet ned av 22-åringen, før mannens hund også gikk til angrep.

Ifølge Drammens Tidende skjedde episoden søndag morgen da politiet skulle ta hånd om mannen som hadde lagt seg til å sove i kjelleren på en boligblokk på Åssiden i Drammen.

Mannen var svært lite samarbeidsvillig da politiet kom til stedet. Det samme var kamphunden han hadde med seg. 22-åringen skallet ned politimannen, så gikk hunden til angrep og bet til i hånden.» (VG 22.02.2004)

 

Politifolk bør også ha krav på at farlige hunder blir fjernet slik at de slipper å bli angrepet av aggressive hunder når de pågriper kriminelle. Derfor er det bedre at slike hunder som den som er omtalt i artikkelen over, blir samlet inn. Da slipper politifolkene å bli angrepet av store, aggressive hunder når hundeeieren skal pågripes.

 

Etter Hundloven skal en person som bruker en hund “som innbefatter bruk av vold eller truende atferd” i en kriminell handling fradømmes retten til å ha med hunder å gjøre.

 

Siden på sytitallet har volden mot lødgjengere, alkoholikere og narkomane økt betraktelig. Det har ført til at mange i disse miljøene skaffet seg store hunder for å beskytte seg selv mot angrep fra pengeinnkrevere eller mot ran fra andre som vil ha deres penger, verdisaker og stoff. Etter at Hundeloven forbød amstaff, er rotweilere blitt utbredt i disse miljøene.

 

Narkomane og andre rusmisbrukere er i perioder ute av stand til å ta vare på seg selv og langt mindre i stand til å kontrollere en stor hund. De blir utydige hundeiere og hunden vil kunne oppfatte seg som sjefen. Dette blir derfor ofte et farlig hundehold der det er hunden som “tolker” hva det som skjer dens i nærhet ut fra sine innstikter – og handler deretter. Dette hundeholdet blir like farlig og uberegnelig for omgivelsene som løshunder fordi eieren ofte ikke er istand til å kontrollere hunden. Barn som ikke kan lese hundens signaler og som dessuten gjerne oppfattes som byttedyr av hunden, kan bli angrepet av slike hunder.

 

Hundelovens paragraf 22, 4. punktum:

“En person som dømmes til straff av fengsel for forbrytelse som innbefatter bruk av vold eller truende atferd, kan ved dommen forbys å ha med hunder å gjøre. Forbudet skal bli satt dersom en hund er brukt til forbrytelsen.”

 

Fra Hundeloven:

§ 1. Det sivile samfunns ansvar, lovens formål og forholdet til annen lovgivning

Det sivile samfunn, både enkeltpersoner og organisasjoner, har ansvaret for innenfor lovgivningens ramme å utøve og legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for den enkelte hundeholder.

Loven har til formål å bidra til å fremme et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden. Den gir regler for hvordan hundeholdet skal utøves av den enkelte for å vareta slike hensyn. Videre gir loven regler for hvordan enkeltpersoner og det offentlige kan forholde seg til hundehold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden.

For hundeholdet gjelder også bestemmelser i annen lovgivning, bl.a. de alminnelige reglene i lov om dyrevern og lov om dyrehelse (husdyrloven) og i granneloven, og dessuten særskilte regler om hundehold eller dyrehold f.eks. i husleieloven.

 

§ 2. Definisjoner

I denne lov forstås ved

a) hundeholder: den som eier eller har tatt omsorg for eller hånd om en hund for kortere eller lengre tid;

 

b) barn: personer som er under 12 år;

 

c) husdyr: storfe, sau, geit, hest, gris og fjærkre;

 

d) vesentlig skade på person: skader som anses som legemsbeskadigelse etter straffelovens § 229.

 

 

Straffelovens § 299:

 

”Den som skader en anden paa Legeme eller Helbred eller hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshet eller lignende Tilstand, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsbeskadigelse med Fængsel indtil 3 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt nogen Sygdom eller Arbeidsudyktighed, der varer over 2 uger, eller en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade er voldt, og indtil 8 Aar, saafremt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred er blevet Følgen.

Offentlig Paatale finder ikke Sted uden fornærmedes Begjæring, medmindre Forbrydelsen har havt Døden tilfølge, eller almene Hensyn kræver paatale.”

 

 

 

Hva er nytt med Hundeloven?

Hundeloven inneholder en rekke innskjerpinger og en sterk økning av strafferammene på en rekke områder. Ikke minst gir den politiet anledning til å gripe inn i en tidlig fase – før skader er påført dyr, mennesker og materiele gjenstander.

 

Det viktigste med Hundeloven er imidlertid ikke at strafferammene er betydelig utvidet og skjerpet. Men at loven inneholder en rekke bestemmelser som skal hindre at ukyndige hundeeieres hundehold skal skade og drepe andres husdyr, vilt og mennesker, både barn og voksne.

 

Formål
Den nye hundeloven trådte i kraft den 1. januar 2004. Loven har til formål å fremme et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet, trygghet og alminnelig ro og orden. Hundeloven regulerer nå de fleste sider ved hundehold, men ikke alle. Også bestemmelsene i for eksempel husdyrloven, naboloven og husleieloven får anvendelse. For bruk av hund under jakt gjelder også bestemmelsene i viltloven § 23, jf § 26 og reindriftloven § 28.

 

Hundeloven ble ikke bare en samordning av bestemmelser om hund og hundehold. Den inneholder også en rekke nye bestemmelser. Spesielt som tar sikte på å beskytte omgivelsene mot farlig hundehold. Men også andre gode forslag som ble fremmet under den omfattende høringsrunden om loven er kommet med.

 

Er det regler i hundeloven som vil bedre hunder og hundeholderes hverdag?

Det vil være enklere å orientere seg om bestemmelsene som omhandler hund når de er samlet i en lov. Kommunene kan etter loven legge ut områder som dressurområder der hundeeiere kan slippe hundene sine. Det blir mulig å etablere en merkeordning for hunder som har vært etterlyst av hundeorganisasjoner og hundeholdere.

 

Vil det bli forbudt å binde hunden utenfor butikken?

Det er tre områder der en hundeholder ikke skal gå fra en bundet hund: Rett ved inngangen til en bygning åpen for allmennheten (for eksempel en butikk), ved lekeplasser eller på et annet sted der allmennheten naturlig må passere tett ved hunden. Lovforslaget er ikke til hinder for at hunden blir etterlatt bundet i en viss avstand fra butikkdøren.

 

Skal en hund som biter en annen hund avlives?

En hund som ved angrep har skadet andre hunder, bør normalt avlives unntatt der hunden ikke antas å utgjøre større risiko i framtida enn det hunder vanligvis gjør, og heller ikke kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt. Politiet treffer avgjørelse om dette, og vedtaket kan påklages.

 

Forbudt å holde visse raser

Visse hunder defineres som farlige hunder og blir forbudt. Det gjelder de rasene som er forbudt i dag (pitbullterrier, fila brasileiro, tosu inu og dogo argentino), og amerikansk staffordshire terrier. Forbudet vil også gjelde blandinger der disse er med.

 

Hva skjer med dem som allerede har en hund av disse rasene?
Overgangsbestemmelser bestemmer at hunder som er lovlig innført, avlet eller holdt før loven trådte i kraft, kan beholdes. De skal ha identitetsmerke og kan ikke brukes i avl, selges eller omplasseres.

 

Hva er grunnen til at disse rasene forbys?

Amerikansk staffordshire terrier er egentlig samme rase som pitbullterrieren. En del hunder som er registrert som amerikansk staffordshire terrier, er nok i realiteten av typen pitbullterrier.

Hundetypene lar seg ikke rent praktisk skille fra hverandre. Ikke en gang DNA-tester kan skille de to rasene fra hverandre. Staffordshire bullterrier har også et utseende som kan forveksles med de to øvrige, men skal etter rasestandarden være mindre enn de to førstnevnte. Amerikansk staffordshire terrier og staffordshire bullterrier er etter politiets opplysning inne i kamphundmiljøene. Slike hunder skaper frykt i sine nærmiljøer og utsettes for store lidelser for å gjøre dem aggressive, enten de skal brukes som våpen mot folk eller som kamphunder. Hensynet til å motvirke denne utviklingen veier tyngre enn hensynet til dem som ønsker å holde nettopp disse hundetypene.

Stortinget vedtok i juni 2003 at forbudet mot disse rasene skal fastsettes i en forskrift som Justisdepartementet skal utforme. Forskriften trådte i kraft i august 2004. Under tvil gikk Justisdepartementet bort fra forslaget om å forby staffordshire bullterier.

 

Generelt aktsomhetskrav
Lovens § 3 fastslår et viktig generelt prinsipp. En hundeholder har plikt til å vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal også sørge for at hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser. Hundeholderen skal søke å avverge at hunden eller hundeholdet skaper utrygghet for andre. Også folks følelse av trygghet er altså vernet etter loven.

Trenger ikke et åsted
Berørte personer kan overfor hundeholderen kreve at forhold ved hundehold hos en hundeeier som ikke er tilfeldig, men varig og som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet eller som er til urimelig ulempe, blir rettet opp. Oppnås det ikke enighet mellom partene, kan krav fremmes sivilrettslig, først til Forliksrådet i kommunen. Dersom det ikke oppnås en løsning der, kan saken fremmes for Tingretten. Saken kan eventuelt søkes behandlet i konfliktrådet.

Men du kan også gå til politiet og be politiet vurdere pålegg om sikringstiltak som tak på antall hunder som eieren kan holde på sin eiendom, krav til at hundene skal holdes i en forsvarlig sikret hundegård, at hundene skal holdes i bånd også utenom båndstvangstidene og forbud mot å slippe de løs. Eller at naboens hundegård skal ha tak for å forhindre at hundene kommer og går som de vil om vinteren når det ligger 1 meter hardttråkket snø der og hundene lett hopper over gjerdet.

Her skille Hundeloven seg ut fra andre lover som skal stanse kriminalitet. Det viktigste ved Hundeloven er at den legger til rette for at politiet kan få gjennomført sikringstiltak før noen, dyr eller mennesker, blir skadet av farlig hundehold. Det er ikke nødvendig å vente til å noen er alvorlig skadet eller drept før tiltak settes inn.

Sikring av hunder
Hunder kan bare være løse dersom de blir fulgt eller kontrollert på aktsom måte eller er forsvarlig inngjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel.

Hva som er aktsomt, vil blant annet variere med hva slags hund det er tale om.

Den som holder en hund i bånd, skal være i stand til å ha kontroll med hunden. Eventuelt må vedkommende ledsages av noen som har slik kontroll. Det er altså ikke akseptabelt at et lite barn går alene med en stor hund i bånd når barnet ikke er i stand til å ha full kontroll med hunden. Barnet skal kunne holde igjen en hund som av alle krefter vil løpe mot en annen hund eller et dyr.

Hundeholder skal være særlig aktsom der det er barn under 12 år og forebygge at disse blir skremt. Om nødvendig skal hunden holdes i bånd eller tett inntil hundeholderen.

Merk

* Hundeholderen må passe på at hunden ikke farer mot, hopper på, forfølger eller stiller seg i veien for folk som ikke godtar det. Hvis en hund har slike vaner, skal den alltid holdes i bånd på steder som er åpne for allmenn ferdsel. Hunder skal dessuten alltid holdes under tilsyn slik at de hindres i å drive eller forfølge vilt.

* Hundeholder skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten, for eksempel en butikk eller en offentlig bygning, eller ved lekeplasser.

 

Båndtvang
I tiden fra 1. april til 20. august er det båndtvang. Hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at de ikke kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo.

Dessuten har kommunen adgang til å vedta forskrifter om båndtvang. Dette gjelder bl.a. i boligområder og handleområder, parker mv. Det kan også gis kommunal forskrift om båndtvang i bl.a. tur- og rekreasjonsområder, på turstier mv. Det skal imidlertid ikke gis forskrift om båndtvang i turområder i større utstrekning enn nødvendig, hva nå det må bety. I praksis vil ”nødvendig” blir gjenstand for tolkning. Hensynet til dem som ønsker å ferdes med løs hund skal også ivaretas i tilstrekkelig grad. Kommunen kan også gi forskrift om at hunder ikke har adgang til skolegårder, barnehager, kirkegårder mv.

Løse hunder
Alle kan ta i forvaring hunder som går løse i strid med loven. Dette gjelder dog ikke i utmark i jakttiden der jakt er lovlig. I disse tilfellene er det bare rettighetshavere i området eller politiet som kan ta løse hunder i forvaring.

Den som har tatt hund i forvaring, skal levere den til hundeholderen dersom vedkommende er til stede. Dette gjelder ikke dersom hundeholderen åpenbart ikke kan ta hånd om hunden på forsvarlig og lovlig måte. Hvis hunden ikke blir levert til hundeholderen, skal den snarest leveres til politiet.

Unnlater hundeholderen å hente hunden innen en uke etter at vedkommende er varslet personlig eller ved kunngjøring i en alminnelig lest avis på stedet, kan politiet selge, omplassere eller avlive hunden.

 

 

Ro og orden
Kommunen kan gi forskrift om hundehold av hensyn til alminnelig ro og orden og for å motvirke forsøpling.

Antall hunder i en husholdning eller på en eiendom:
Loven gir også kommunen hjemmel for i forskrift å sette vilkår for å holde mer enn et bestemt antall voksne hunder i en husholdning eller på en eiendom. Formålet med dette er å ivareta folks og dyrs sikkerhet samt ro og orden.

 

 

Merking og registrering av hunder
Loven gir hjemmel for at private organisasjoner kan etablere og drive en ordning for registrering og merking av alle hunder. Norsk Kennel Klub ønsker å drive et slikt register.

Loven gir også Kongen anledning til å gi forskrift om at alle hunder skal være merket og registrert. Det kan bestemmes at hundeholder må gi genetiske og andre opplysninger til registeret om hunden. Hundeholder kan pålegges å betale gebyr som dekker nødvendige kostnader med ordningen. Det kan også bestemmes at politiet skal gis innsyn i registeret. Justisdepartementet arbeider med en forskrift som var bebudet høsten 2003, men som ble utsatt til februar 2004 om forbud mot spesielle raser. Forskriften vil også inneholde bestemmelser om merking og registrering av hunder slik at alle hunder skal ha en registrert eier.

 

Andre bestemmelser
Kompetansen til å gi nærmere regler ved forskrift er delt mellom staten og kommunen. Det er foreløpig ikke gitt sentrale forskrifter til hundeloven. Forskrift av 15. januar 2001 nr 28 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder gjelder til den blir opphevet av Kongen. Andre forskrifter om hunder eller hundehold gitt i medhold av bestemmelser som ble opphevet ved hundelovens ikrafttreden, gjelder som hovedregel til 31. desember 2006.

 

Sterkt økte strafferammer – tilfellet Johannes Åsheim

Ingen enkelthendelse har formet Hundeloven som drapet på Johannes Åsheim. Hundeeieren ble i august 2003 dømt i Tingretten til:

 

* 60 dagers betinget fengselsstraff.

* 10.000 kroner i bot (det samme som hundeeieren på Alvdal fikk av riksavdokaten i 1994 etter drapet på seks år gamle Tord.)

* 5000 kroner i saksomkostninger

* fradømt retten til å ha noe med hund å gjøre på livstid

* nesten 550.000 kroner i erstatning til foreldrene til Johannes.

 

For foreldrene var dommen som om gutten ikke var blitt drept. Erstatningen var det eneste som pekte på at et drap hadde skjedd. Også for dem var dommen uten virkelig betydning – de ville likevel ikke under noen omstendighet gått med på at gutten skulle drepes mot noen som helst erstatning. Uansett sum.

 

Etter Hundeloven ville hundeeieren blitt dømt etter Straffelovens paragraf 229 som ved vold som har ”døden til følge”, har en strafferamme på 8 år fengsel.

 

Punktet om erstatning anket hundeeieren til Lagmannsretten, men trakk anken et par dager før saken skulle opp i lagsmannsretten høsten 2004. Erstatningen er gitt etter lovgivining om erstatning og berører ikke Hundeloven.

 

Saksomkostningene berøres heller ikke av Hundeloven. I og med at hundeeieren ville ha blitt idømt en strengere straff med Hundeloven, er det ikke usannsynlig at beløpet kunne ha blitt større.

 

Hundeeieren ville blitt fradømt retten til å ha mer med hund å gjøre på livstid. (uendret) Åse Halsvik var den første som ble dømt til dette i noen norsk rett.

 

 

Angrep på barn

Jeg kan bruke det eksemplet som jeg kjenner best:

 

Hundeieren som eide den ene hunden som angrep den gang fire-årige Martin Rønningsbakk 9. mai 1999, ble dømt til ei bot på 4000 kroner og ei erstatning på 17.400 kroner. Boten var oppsiktsvekkende. Det var første gang så langt som jeg har greid å finne ut at en hundeeier var dømt til en så vidt stor erstatning. Erstatningene har stort sett vært satt til kostnadene til legebehandling, medisiner, drosje til lege og til innkjøp av nye klær til erstatning for de ødelagte. Da blir det sjelden mer enn et par tusen kroner.

 

I tillegg ble hunden avlivet allerede to dager etter at Martin ble skambitt og nesten drept. Damen hadde også tidligere hatt en tilsvarende schäferhund som var blitt avlivet etter at den hadde angrepet og bitt en ung mann på 17 år. Hundeeieren samtykket i at hunden kunne avlives.

 

I dag etter at Hundeloven har trådt i kraft, ville straffereaksjonen sannsynligvis blitt:

 

- hunden ville ha blitt avlivet uten krav om hundeeierens samtykke. Etter Hundelovens paragraf 18, punkt a.: ”En hund som har påført barn vesentlig skade, bør normalt avlives.”

 

- Etter den nye Hundeloven ville hundeeieren sannsynligvis kunne blitt fratatt retten til å ha hund og ha med hund å gjøre:

 

“Politiet kan forby en hundeholder å ha med hund å gjøre:

…. D) dersom hundeholderens hund har angrepet et menneske.(Paragraf 22, punkt )

 

Et slikt forbud kan tidsbegrenset, men skal minimum gjelde for tre år.

 

Martins skader ville ha blitt betraktet som ”vesentlige skader” som etter Hundeloven skal anses som legemsbeskadigelse etter paragraf 299. Strafferammen er seks års fengsel.

 

Les også:
Hundeloven
Ot. Prp. Nr. 48 (2002-2003) Om lov om hundehold
Rundskriv G-17/2003 fra Justisdepartementet om hundeloven
Husdyrloven