1. april hele året

Cappelen Damm innbød til lansering av Tommy Olssons artikkelsamling ”Knust – kritiske fragment 2000-2006” 16. april i Torpedo Bokhandel i Oslo. Vi ble lovt opplesing i innbydelsen. Men ingen fra forlaget presenterte forfatteren, Ingen ønsket gjestene velkommen og ingen fofatter bød på opplesing.Tørr ikke forlaget vedstå seg utgivelsen?

Det var rikelig med plastbeger med ulik mengde rødvin i. Bak brettet med plastbeger stod tre tre-litre med rødvind. Så det var mer å ta av. Og de pludrende gjestens forsynte seg.

Foraget lanserer artikkelsomsalingen som:

”Knust er en samling med anmeldelser, artikler og essays fra perioden 2000–2006. For det meste handler det om kunst, men også om sex, politikk, 40-årskrise og pønk. Stilen er umiskjennelig Tommy Olssons egen: personlig, privat, vittig, sjenerøs, elegant og ekstraordinær, og uvanlig formidlende – og den har dannet skole blant kunstkritikere i Norge. Samlet utgjør tekstene en fragmentarisk dagbok skrevet av en av Norges ledende kunstkritikere.”

Tommy Olsson er heller ikke beskjeden på egne vegne:

“At kunstkritikk er den nye rocken, skjønte jeg den dagen jeg ikke lenger bare forholdt meg til mine fans, men i tillegg hadde et eskalerende antall groupies å velge mellom der jeg sto i bakrommet på et hipt galleri og snortet kokain tidlig på morgenen. En hard innsikt, men jeg har lært meg å leve med det.” (Tommy Olsson i Morgenbladet, 27. juli 2007.)

En tilhører pekte ut en mann i lokalet uten vin i hånden og som stod midt i en ring med menn som tydeligvis kjente hverandre godt fra før. Der stod Olsson. svartkledd og med øyenbryn som peker oppover som små bukkehorn over hvert øye. Presset fra gropiene virket ikke tilstede en gang.

Torsdag 17. april fikk Olsson to sider i Dagsavisen på en halvannen år gammel historie fra julenummeret i Morgenbladet i desember 2006 (årets hynetshermetikk?). Der beskrev han en ikke-eksisterende tysk kunster og en aldri holdt kunstutstilling med innlagt med pistol skyting på publikum. Historien ble snappet opp av NRK Østlandssendinga som lot Olsson fortelle sine fantasier over eteren i januar 2007 over temaet voldstendenser i moderne kunst.

Olssons stil er subjektiv, ordrik og respektløs og harselerende, og altid setter han seg selv i sentrum. Ikke kunstverket han skriver om. Det greide han også denne januardagen i 2007 ved hjelp av Østlandssendinga. Men historien fikk meg til å sette bort Olssons artikler. Hvordan kan vi stole på det mannen skriver når han ser det som kunstkritikk av ypperste merke å lyve på radioen og på trykk i Morgenbladet?

I artikkelsamligens siste artikkel presenterer han seg som forhenværende pornograf og biseksuell med beskrivelser av seksuelle handlinger i et pubertalt språk. Han får være så allsidig han vil, men kunstkritikk er det i alle fall ikke.

Olsson har tidligere servert dårlige aprilspøker både i desember og januar. For Olsson er det vel 1. april hele året også.

For forlaget Damm dreier det seg sannsynligvis om å sikre seg nye stemmer i konkurransen med de to andre store i norsk bokbransje. Pluss bygge allianser med andre medier, spesielt dem som ventes å bli sentrale i årene som kommer. I dette tilfellet Morgenbladet, som har økte opplaget jevnt de siste årene og er ifred med å etablere seg som en sentral maktfaktor i norsk kulturliv. Slike allierte er greit å ha når målet er å vokse ytterligere i norsk bokbransje. Da får det så være om det skvulper noe over både av rødvin og mer til på enkelte av sidene i artikkelsamlingen.

Trond Andreassen er i Bok-Norge (side 167) bekymret for ensretting og mangfoldet i nroske bokproduksjon når tre konserner kontrollerer 85 prosent av markedet. ”Hvilke ytringer i bokform vil den norske bransjen gi rom for når rundt 85 prosent av utgivelsene er underlagt bare tre store konserners markedsstrategier?” Spørr Andreassen.

Denne utgivelsen kan tyde på at variasjonen noen ganger kan blir mer preget av det kuriøse enn kvalitet og seriøsitet.

Kjell Rønningsbakk