Det skriver Trond Andreassen i ”Bok-Norge”, side 167 (Universitetsforlaget, 2000). Han observerer i bokbransjen det samme som vi kan observeres i de fleste bransjer: Maktkonsentrasjon utløser ny knoppskyting.

Bryggeribransjen i Norge kan brukes som eksempel. Orkla-konsernet kontrollerer 60 prosent av norsk ølproduksjon etter en serie oppkjøp på 80-tallet. To mindre bryggeri-konserner (Hansa Borg Bryggerier og Mack Ølbryggeri) står for det meste av de gjenværende 40 prosentene av produksjonen. Men det har gitt rom for en rekke mindre mikrobryggerier og lokalt forankrede bryggerier de seneste årene. Noen forsvinner igjen, men ensrettingen i ølsmaken som et fåtal eiere står for ved å strømlinjeforme bryggingen og redusere antall ølsorter, det får andre til å se muligheter til å komme med nye skummende produkter – der de store ikke ser stort nok salg.

Tilsvarende skjer innen forlagsbransjen. Nå kontrollerer de tre store Gyldeldal, Aschehoug og Cappelen Damm i norsk bokbransje omkring 85 prosent av bokproduksjonen. Knoppskytingen av nye utfordrere har pågått parallellt med de stores oppkjøp. På fagbøker til universitet og høyskoler har Høyskoleforlaget og Fagbokforlaget sikret seg økende og betydelige markedsandeler de siste årene. Pax Forlag har gått fra å være et forlag for fredselskere og venstreorienterte til å fylle bokhyllene hos akademikere og universitetsfolk. Men et nytt bokmarked har åpnet seg de siste årene. Det er lokale markeder basert på lokalhistorie. Det spesiell der er at de tre store er så godt som fraværende. Bygdehistorier, biografier og utvandrerhistorier har de siste årene vært årets bestselger i en rekke regionale bokmarkeder de siste årene.

Leif Gjerlands nettopp utgitte ”Navn i Oslo. Hvorfor heter det det det heter?” på Orion Forlag (www.orionforlag.no) er et godt eksempel. På en profesjonelt gjennomført pressekonferanse på Stortorvet Gjestegiveri i slutten av april over en lunsj for et invitert pressekorps ble boka lansert. Gjerland holdt et interessant fordrag over en rekke stedsnavn i Oslo. I foredraget utnyttet han forøvrig presentasjonsteknologien langt ut over det som de fleste foredragsholdere behersker. Han er heller ingen dilletant på dette området.

Orion Forlag står ikke for noe spesielt mangfolk i norsk forlagsverden. Det går mye i håndbøker og gjør-det-selv-bøker. Men i Gjerlands bok ser forlaget et stort potensiale for salg og slår til med et førsteopplag på 3000 eksemplarer, opplyste forlagssjef Jan Hervig. Det er mye for en fagbok ettersom norske fagbøker vanligvis selger bare i snitt omkring 300 eksemplarer. Men det er enda mer når vi vet at boka ikke er for et nasjonalt bokmarked, men for lokalmarkedet i Oslo med omkring en halv million innbyggere.

Hvorfor går ikke Gjerland til en av de tre store med denne boka som de uten tvil gjerne ville ha utgitt? Den er en foredling i bokform av en serie med programmer han har hatt i NRK Østlandssendinga om historien bak stedsnavn i Oslo. Programserier på NRK er en klassisk tilblivelsesform som vanligvis åpner alle dører på Sehesteds Plass. 3000 eksemplarer er ikke hvedagskost for en fagbok i Norge. Skal vi tippe at Gjerland vet at hans bok kan forsvinne blant en håndfull antatte bestselegere når markedsavdelingene i de store forlagene skal velge bøker de vil satse på? Mens det på Orion med seks ansatte blir vårens hovedutgivelse med alt det fører med seg av satsing og markedsføring? Da får det så være at han ikke har greid å finne noen sikker forklaring på hvorfor det heter Cuba ved Akerselva på Grünerløkka.

Leif Gjerland:
Navn i Oslo
Hvorfor heter det det det heter?
Orion Forlag, 2008
166 sider. Innbundet

Kjell Rønningsbakk

ps: Som en ledd i studiet i foreleggeri har jeg de siste månedene gått på en rekke lanseringer av bøker på ulike forlag. Deltagelsen på lanseringen av denne boka var en del av denne runden. På denne lanseringen ble vi forløvrig servert kaffe og Farris og en solid presentasjon av boka, mens det bare gikk i en uendelighet av rødvin på Cappelen Damms lansering av Tommy Olassons bok, se “1. mai hele året”.

Det konvensjonelle synet på formidling er at formidling er når forskeren henvender seg til andre enn forskere, i en form som er forståelig for dem. På denne måten skal vitenskapelig personale kommunisere vitenskapelige resultater, arbeidsmetoder og holdningre til allmennheten.

Med erfaringene fra en tv-dokumentar om vannets rolle, pluss monografier, noen narrative, andre analytikse, og bibliografiarbeider bestrider Tvedt et slikt syn på formidling.

Det er mulig å skifte perspektiv og ståsted ved bevisst å velge en annen kommunikativ situasjon enn det forskeren lever i til daglig.

Formidling til andre enn forskere er også en form for formidling: Den påvirker spørsmål, begreper og analyser på en særegen måte. Den påvirker spørsmålene som forskeren stiller. Ved f eks å inngå i et flerfaglig samarbeid, vil det flerdisiplinære kollegiet etablere en ny kommunikativ situasjon for alle forskere som deltar.

Tvedt har laget den fire timer lange dokumentarfilemen ”En reise i vannets historie”. Da teksten skulle skrives til en dokumentarfilm, måtte teksten utvikles innenfor et ”trangt korsett”. Det lignet på å skrive artikler til vitenskapelige tidsskrifter, men hvert ord måtte veies mer nøye. Ordenes betydning, dets konotasjoner hos ulike grupper seere, og den logiske oppbyggingen av hver enkelt setning måtte gjennomarbeides mer.

Kravet om språklig økonomi tvang fram gjennomtenkning på ny av oppfatninger og analyser som tidligere kunne være sløvere formulert og mer omtrentelige. Å forsøke å sammenfatte funn i konsise og og forståelige setninger er jo i samsvar med selv det mest autonome vitenskapsideal.

Forskeren som skal lage en dokumentar, må lete etter de talende eksemplene, de gode bildene, de spennende historiene, som kan illustrere perspektiv og fortelling. Dette er å tenke pedagogisk eller journalistisk.

Forskjellen mellom å skrive en artikkel og en tekst til en tv-dokumentar ligger ikke i ”graden av vitenskaplighet”. Det er snakk om ulike språklige virkemidler og forskjellige språklige sammenhenger. Forskjellen ligger hovedsaklig i hvilken diskursiv sammenheng det ferdige produktet er ment å gå inn i.

Kjell R.

]]> http://kjellr.wordpress.com/2008/05/18/pensumsammendrag-trond-andreassen-kap-4-forlagene/feed/ 0 kjroenning http://kjellr.wordpress.com/2008/05/18/eksamensbesvarelse/ http://kjellr.wordpress.com/2008/05/18/eksamensbesvarelse/#comments Sun, 18 May 2008 19:08:56 +0000 kjroenning http://kjellr.wordpress.com/?p=38 ]]> This post is password protected. You must visit the website and enter the password to continue reading.

Det er flere enn nettstedet til Norges største finansavis. Det skriver Kjendis.no

Dette er en annen variant av bygging av seg selv som merkenavn. Den svenske krimforfatteren Camilla Läckberg gjør byggingen av seg selv som merkenavn som en strategi for å markedsføre sine egne bøker og forfatterskap. Men for denne damen dreier det som om penger og lite annet. Det er nok et eksempel på at Internett når ut til svært mange utenfor de tradisjonelle kanalene for trykte medier, men for å syns må man gi seg et kjennetgen som skiller en ut fra alle andre blogger. Det blir et eksempel på kommersialisering av et nytt medium som skjer samtidig med kommersialiseringen og strømlinjeformingen av forlagsbransjen, slik det er beskrevet av Trond Andreassen i Bok-Norge, kap. 4: Forlagene (2000). I forlagsbransjen har også pengeinntjeningen blitt mer og mer sentral ved valg av utgivelser. Isabella Löwengrip måtte også legge bort meningene før hun kunne tjene penger.

Her er hennes råd til den som vil følge i hennes fotspor (?):

Blondinbellas fem tips til den som vil få mange lesere (og tjene penger) på bloggen sin:

* Finn en nisje! Jeg skriver riktignok om alt mulig, men var tidlig ute med å etablere bloggen. En leser bruker fem sekunder på å bestemme seg for om vedkommende vil følge en blogg, så det må være lett å skjønne hva den egentlig handler om.

* Vær personlig! Ikke bare legg ut proffe bilder du har funnet på nettet. Da kan leseren like gjerne lese Cosmopolite.

* Bli synlig! Bruk tid på å kommentere andres blogger, og link til andre bloggere.

* Finn ut mest mulig om hvem dine lesere er, og tenk grundig på hvilke selskaper som kan tenkes å være interessert i å nå dem med reklame. Deretter må du sende masse mail til disse selskapene og mase på dem til de annonserer hos deg,

* Ha et bra navn som folk husker!

Det var rikelig med plastbeger med ulik mengde rødvin i. Bak brettet med plastbeger stod tre tre-litre med rødvind. Så det var mer å ta av. Og de pludrende gjestens forsynte seg.

Foraget lanserer artikkelsomsalingen som:

”Knust er en samling med anmeldelser, artikler og essays fra perioden 2000–2006. For det meste handler det om kunst, men også om sex, politikk, 40-årskrise og pønk. Stilen er umiskjennelig Tommy Olssons egen: personlig, privat, vittig, sjenerøs, elegant og ekstraordinær, og uvanlig formidlende – og den har dannet skole blant kunstkritikere i Norge. Samlet utgjør tekstene en fragmentarisk dagbok skrevet av en av Norges ledende kunstkritikere.”

Tommy Olsson er heller ikke beskjeden på egne vegne:

“At kunstkritikk er den nye rocken, skjønte jeg den dagen jeg ikke lenger bare forholdt meg til mine fans, men i tillegg hadde et eskalerende antall groupies å velge mellom der jeg sto i bakrommet på et hipt galleri og snortet kokain tidlig på morgenen. En hard innsikt, men jeg har lært meg å leve med det.” (Tommy Olsson i Morgenbladet, 27. juli 2007.)

En tilhører pekte ut en mann i lokalet uten vin i hånden og som stod midt i en ring med menn som tydeligvis kjente hverandre godt fra før. Der stod Olsson. svartkledd og med øyenbryn som peker oppover som små bukkehorn over hvert øye. Presset fra gropiene virket ikke tilstede en gang.

Torsdag 17. april fikk Olsson to sider i Dagsavisen på en halvannen år gammel historie fra julenummeret i Morgenbladet i desember 2006 (årets hynetshermetikk?). Der beskrev han en ikke-eksisterende tysk kunster og en aldri holdt kunstutstilling med innlagt med pistol skyting på publikum. Historien ble snappet opp av NRK Østlandssendinga som lot Olsson fortelle sine fantasier over eteren i januar 2007 over temaet voldstendenser i moderne kunst.

Olssons stil er subjektiv, ordrik og respektløs og harselerende, og altid setter han seg selv i sentrum. Ikke kunstverket han skriver om. Det greide han også denne januardagen i 2007 ved hjelp av Østlandssendinga. Men historien fikk meg til å sette bort Olssons artikler. Hvordan kan vi stole på det mannen skriver når han ser det som kunstkritikk av ypperste merke å lyve på radioen og på trykk i Morgenbladet?

I artikkelsamligens siste artikkel presenterer han seg som forhenværende pornograf og biseksuell med beskrivelser av seksuelle handlinger i et pubertalt språk. Han får være så allsidig han vil, men kunstkritikk er det i alle fall ikke.

Olsson har tidligere servert dårlige aprilspøker både i desember og januar. For Olsson er det vel 1. april hele året også.

For forlaget Damm dreier det seg sannsynligvis om å sikre seg nye stemmer i konkurransen med de to andre store i norsk bokbransje. Pluss bygge allianser med andre medier, spesielt dem som ventes å bli sentrale i årene som kommer. I dette tilfellet Morgenbladet, som har økte opplaget jevnt de siste årene og er ifred med å etablere seg som en sentral maktfaktor i norsk kulturliv. Slike allierte er greit å ha når målet er å vokse ytterligere i norsk bokbransje. Da får det så være om det skvulper noe over både av rødvin og mer til på enkelte av sidene i artikkelsamlingen.

Trond Andreassen er i Bok-Norge (side 167) bekymret for ensretting og mangfoldet i nroske bokproduksjon når tre konserner kontrollerer 85 prosent av markedet. ”Hvilke ytringer i bokform vil den norske bransjen gi rom for når rundt 85 prosent av utgivelsene er underlagt bare tre store konserners markedsstrategier?” Spørr Andreassen.

Denne utgivelsen kan tyde på at variasjonen noen ganger kan blir mer preget av det kuriøse enn kvalitet og seriøsitet.

Kjell Rønningsbakk

Internett er ikke bare et medium som åpner for en nesten endeløs mulighet til å nå nye segmenter og nå nye grupper og kjøpere med ytringer i bøker og i andre medier, slik Chris Anderson beskriver nettets muligheter i The long tail : How endless choice is creating unlimited demand . London : Random House Business Books, 2007 [paperback]. Det er også et medium som kan brukes til underbetaling av skrivende mennesker. Underbetalte forfatter er et fenomen som er like gammelt som forleggeriet. Her er riktignok ikke skribentene underbetalt, de får ikke et øre.

Her er siste tilbudet som jeg har kommet over, men innholdet var tynt. Men vil du skrive et manus i en eller annen genre uten honorar, så er dette plassen. Om det kommer flere lesere dit, vet jeg ikke:

Hun har fortid som markedsfører, og her kommer det som skiller henne ut fra andre forfattere:

- Det høres kanskje ille ut, men det første jeg innså var viktigheten av å bygge seg opp som varemerke. Man kjøper ikke ”Fallet G”, man kjøper Håkan Nesser. Man kjøper ikke ”Blind Gudinne”, man kjøper Anne Holt. Man kjøper det som er kjent og trygt. Mitt mål har hele tiden vært at folk skal kjenne igjen navnet mitt hos bokhandleren, sier hun til Magasinet 1. mars 2008 (side 16).

Det er som med bilindustrien. Vi forbruker skal ikke kjøpe bil, men “oppdras” til å tenke merkevaren Toyota, VW, Volvo eller Ford. Dermed har Toyotas organisajon monopol. Konkurransen i markedet er satt tilside – for Toyota-kunder gjelder bare Toyotas verksteder eller for VWs-eiere bare VWs verksteder.

Chris Anderson skriver i  The long tail : How endless choice is creating unlimited demand . (2007London : Random House Business Books [paperback]) at internett skaper uendelige muligheter til å nå nye grupper med et produskt. Men merkevarebygging er et eksempel på en effektiv staregi for ikke å “drukne” blant alle som tilbyr sine bøker og historier på nettet.

For å bygge merkevaren Camilla Läckberg og bygge et lønnsomt forfatterskap, skriver hun en blogg: www.camillalackberg.com

Selv sier hun til magasinet at hun er ”plaprete og ikke særlig tilbakeholdent overfor folk”. Det er en god beskrivelse av de små stikkprøvene som jeg har lest i hennes blogg. Jeg fant ikke noe som var verdt å lese. Restaurantbesøk med bilder av god mat og middagsgjester med promille etter desserten, det er hyggelig der og da og som minne for dem som var med. Men interesant for andre? Det er en sterk kontrast til den stramt redigerte nettsiden til John Le Carre – www.johnlecarre.com – som er uten bloggpjatting.

Hun mener at en blogg skal være personlig. Den er hennes viktige redskapet for å bygge merkevaren Camilla Läckberg:

- I Sverige har forfattere alltid vært så utilgjengelige. De har sittet i hvert sitt høye tårn. Bloggen min har 50.000 lesere innom hver uke (en av dem denne uken var meg), forteller hun til Magasinet. Hun mener at bloggen har ”en stor del av æren” for at det går så godt med henne.

Og så stiller hun opp til alt som jounalister spørr om. ”Og da mener jeg virkelig alt. Jeg har vært i ukeblader, tv-shows, you name it. Men det har fungert.”

Det inkluderer også et bilde av henne selv i badekaret. Det også selger flere bøker, spørr Magasinet:

”Ja, akkurat ja. Det bildet der, ja,” svarer hun.

Hun er kjæreste med den svenske Robbinson-vinneren. Det gir pr, dessuten er mannen politimann. Det gir kort vei til kompetansen på politiarbeid.

Intervjuet i Magasinet er ledsaget av et bilde av forfatteren og frisøren hennes. Hun skulle til frisøren den dagen Magasinet laget intervjuet, og tok fotografen og journalisten med til pynting av håret.

Så hun har i alle fall hode til å ha håret på. Men har hun det til mer enn å skrive (dårlig?, halvgod? God?) krim og bygge merkevaren seg selv krimforfatteren?

De to filmatiserte romanene som ble vist på NRK 1 i påska var lovende med et rikt persongalleri og personer som seerne ble kjent med. Så svaret er ja.

To av hennes bøker er filmatisert («Isprinsessan» og «Predikanten»).

Ja, mener også Finn Stenstad. Her er hans anbefaling av ”Tyskerungen” i Tønsberg Blad 29. mars 2008:

”I mylderet av kriminalbøker som ble lansert i ukene før påske, har valget falt på en som kan anbefales på det varmeste, nemlig Camilla Läckbergs “Tyskerungen”.

http://tb.no/article/20080329/KULTUR03/712155756/1592

Terningkast fire i Haugesunds Avis:

http://www.h-avis.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070314/KULTURBOK/103140018/1008/KULTURBOK

Anbefales i Danmark:

Prædikanten af Camilla Läckberg
Anbefalet af bibliotekar Lone Krøgh, Limfjordsbibliotekerne – Lemvig Den anden krimi af Camilla Läckberg er endnu bedre end den første, som endda var vældig god!

http://www.litteratursiden.dk/sw61691.asp

Anbefalt påskekrim i Din Side: ”Løs påskekrim med et glass vin”

http://www.dinside.no/php/art.php?id=514989

Godkjent med forbehold i Fredrikstad Blad

http://www.f-b.no/article/20080309/ANMBOK/496290782/1058/AKTUELT

Dårlig kritikk i Dagbaldet

http://www.dagbladet.no/kultur/2006/03/20/461180.html

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/03/17/529927.html

Camilla Läckberg debuterte som kriminalforfatter i 2003 med politiromanen Isprinsessan (norsk utgave høsten 2008) og har siden skrevet fem bøker fra idylliske Fjällbacka på den svenske vestkysten. I Tyskerungen er Erica Falck, som ble introdusert i debutboken, gift med politimannen Patrik Hedström. Sammen har de datteren Maja. Camilla Läckberg har i et intervju sagt at selv om storbyen gir mer underlag for kriminalhistorier, er det i lokalsamfunnet at menneskets natur settes på spissen. Der holdes instinkter og drifter nede til det bare må eksplodere. Camilla Läckberg har toppet de svenske bestselgerlistene, og bøkene hennes er solgt i over to millioner eksemplarer bare i Sverige. Hun utgis i en rekke land, blant annet Japan, og filmes av svensk TV. Filmatiseringen av Isprinsessan og Predikanten ble vist høsten 2007. Camilla Läckberg (født 1974 i Fjällbacka) er siviløkonom og bosatt i Stockholm. Hun har to små barn.

Hun mener små steder ”har alt alt man søker som forfatter”. I tillegg fungerer det best å skrive om steder man kjenner, steder man ved å lukke øynene lett kan ane lukta av.

Når merkevaren er bygget, kommer biproduktene; kokeboka «Smaker från Fjällbacka».

Det er som med fotballklubber: Salg av supporterutstyreter en viktig innteksstkilde.

Må også et faglitterært forfatterskap bygges som merkevare i nyliberalismens tidsalder?

Kjell Rønningsbakk

Fra Wikipedia

http://en.wikipedia.org/wiki/Camilla_L%C3%A4ckberg

Intervju i Adresseavisen

http://www.adressa.no/kultur/article1047161.ece

Søk på Camilla Läckberg

http://sesam.no/search/?q=%22Camilla+L%C3%A4ckberg%22&x=672&y=140&c=d

Søk på svenske sider om forfatteren:

http://www.google.se/search?hl=sv&q=%22Camilla+L%C3%A4ckberg%22&btnG=Google-s%C3%B6kning&meta=lr%3Dlang_sv

Blogger om Camilla Läckberg:

http://bloggar.se/om/camilla+l%E4ckberg