I årevis etterpå skulle vi komme til i detalj å gå igjennom det som skjedde klokken 19.05 søndag 9. mai 1999. Det skulle bli de sekundene, minuttene og timene i våre liv som vi helst vil ha strøket fra hukommelsen. Men de er klistret til minnet og bli en del av oss – som ører er uadskillelig fra hodet de sitter på.
Fire personer på vei heim en søndag kveld. En liten familie på tre generasjoner. For oss var det ikke en helt vanlig søndag. Men det så ikke slik ut for dem som møtte oss på fortauet. Firåringen hadde vært med på konfirmasjonen til sin storesøster, han gikk sammen med mor og far og bestemor, som hadde reist femti mil for å være til stede da hennes barnebarn ble konfirmert i Oslo Rådhus. Fireåringen var lillebror og sliten. Han ville være stor han også, holdt et fast grep i mors hand og gikk trassig selv, han ville være stor slik storesøster var.Vi kom ut fra en arabisk restaurant på Grønland og spaserte mot Gamlebyen i Oslo. Vi gikk bortover Grønlandsleiret, på fortauet på venstreside av gata, passerte rett under murene til Grønland Kirke og bakken opp til Politihuset, som tronet ruvende på toppen Åkerberg med fengslet ved siden av. Som en påminnelse til bydelens innbyggere om hvordan det vil gå dersom de ikke holder seg til loven. Da var alt trygt, og det var lite som kunne tolkes som et forvarsel om det marerittet som ventet oss noen minutter seinere. Vi var en liten familie full av inntrykk fra dagens hendelser som var på vei heim etter at vi hadde hatt en fin dag sammen.- Skal vi ikke heller ta veien rundt parken og opp Schweigaardsgate, sa bestmor til meg og Kjersti da jeg foreslo at de skulle gå gangveien gjennom Fengseselsparken til Jarlegata og heim til Harald Hårdrådes Plass. Kanskje var det hennes intuisjon som lå bak forslaget? Vi valgte å gå gjennom parken. Hadde vi valgt å følge bestemors forslag og gått Schweigaardsgate, ville ikke dette blitt skrevet. Og Martin ville fått en annen barndom, og i dag sannsynligvis hatt langt mindre kunnskap om hunder. Der gangveien blir bredere etter at de passerte Botsfengslet bortenfor Politihuset, gikk bestemor og jeg foran firåringen Martin, som gikk rett bak og hadde et trygt tak i mors hand. Ved Bård Breviks vannskulptur i Fengselsparken, ville Martin se på vannet slik som han pleide når han gikk denne gangveien. Firåringen gikk ned til vannet sammen med mor, mens jeg og bestemor venta på gangveien et par meter unna. Jeg så det skulderlange, mørkebrune håret til min alltid svartkledde samboer og det brune, frodige håret på det lille hodet til sønnen. Guttens hårfarge var en helt logisk krysning av Kjerstis mørkebrune hår og mitt mørk blonde. Hun har glatt hår, mens sønnen har bølget hår. Også det et logisk resultat av mors glatte, bølgeløse, blanke hår og mitt hår med fall og noen krøller. Nå var det som var igjen skjult under en svart, bredbremmet hatt. Bortsett fra en mørkegrønn frakk var også jeg kledd i mørke farger. Klær som stod til den høytid vi hadde vært med på i rådhuset tidligere på dagen. Mor og barn stod begge med ansiktene vendt nedover mot vannet i labyrinten i vannskulpturen, som de begge så på. Gutten ville leke med vannet, men hun ville videre. Etter noen minutter ved vannet ble fireårige Martin motvillig med videre, og den lille familien gikk videre oppover gangveien. Jeg snudde seg bakover og så det brune, frodige håret på Martins hode duve som i trass for hvert påtvunget skritt han tok oppover den lille motbakken i gangveien. Nå kom vi fram til den store, flate steinen som også er en del av steinskulpturen. Den pleide Martin å klatre opp på, spasere over og hoppe ned på den andre siden. Han nektet å gå forbi steinen uten å klatre og hoppe denne gangen også. Da han landet på bakken ved siden av steinen, fikk de brått øye på fem personer og seks hunder, som løp i vill uorden og sloss om et lokk. En av hundeeierne kastet det i forskjellige retninger, og hundene løp først den ene retningen, deretter en annen. De holdt først til mellom de to gangveiene i parken, rett ved den gangveien hvor de gikk. Plutselig landet lokket noen få meter bortenfor oss på gangveien. Martin var motstrebende på vei bort fra den store steinen, to meter bak meg og mor og med bestemor noen meter foran.En stor hund brøt med ett ut av flokken og overlot jakten på lokket til de andre i hundeflokken. Den var straks borte ved Martin. Ingen eier ropte etter hunden. Ingen plystret på den. Martin fikk øye på den store hunden, ble redd og løp så fort de små beina kunne bære ham, mens han kjempet mot redselen og gråten. Han nådde nesten fram til mors trygge hender. Hun hadde plutselig hadde fått øye på hunden og snudde seg og løp alt hun greide de få skrittene mot barnet sitt.Straks var hunden forvandlet, fra forventninger om lek til en angripende ulv. Vekten ble flyttet til bakføttene, og den store hundekroppen skjøt fart og gikk som et lyn gjennom lufta. Den glefsende snuten traff ikke guttens hals og hovedpulsåra, men i bakhodet og sendte fireåringen rett i bakken med førti kilos udressert rovdyr over seg. Med gutens ansikt ned i grusen. Det forhindret at ansiktet hans ble maltraktert og spist opp av hundekjeften, som på et øyeblikk lukket seg over hodet hans. Øyeblikket etter var en like stor schäfer borte ved gutten. Den fant bare et øre å bite i og kom kun til på guttens venstre side, som nå lå på magen og med ansiktet presset ned i grusen av den store hunden, som hadde hele bakhodet hans i hundegapet. Den siste hunden stod og rev og slet i guttens venstre øre. Den angripende hunden hadde gutten mellom forbeinene og så ut som om han skulle glefse i seg hele barnehodet.
Farmor snudde seg skremt av hundeglammet og så bare en hårdust av gutten, som stakk opp mellom de to hundene. Resten av den lille barnekroppen var gjømt under de store rovdyrene, som hadde kastet seg over firårigen.
- Hva blir det igjen av dette barnebarnet mitt når disse hundene har glefset fra seg, tenkte hun skrekkslagen, fortalte hun da hun begynte å komme til seg selv igjen dagen etter.
Hver gang jeg siden ser kjeften åpne seg i et sløft, langtrukket gjesp og alle tennene komme til syne på en stor, mørkebrun og langhåret schäfer, – langt større enn sitt artsopphav, ulven – ser jeg for meg den tilsvarende kjeften som lukker seg over mitt yngste barn på bakken foran den store skulptursteinen i parken. Samtidig som jeg hører lyden av tennene som skraper mot kraniet på gutten, hver gang hunden biter til. Mens den andre schäferen henger og sliter i guttens øre, hundehodet som blir kastet i kraftige rykk fra side til side for å rive løst barneøret, mens hundens fire føtter skurer i bakken bakover med klørne nede i grusen for å rive løs øret, den hang fast i, men som merkelig nok likevel ikke løsner.
- Skal også den andre gutten min dø, undres jeg en brøkdel av et sekund, mens hukommelsen slo som et lyn fra førstefødte Øystein, som døde i krybbedød i 1983, et år før Iselin, dagens konfirmant, ble født.
Nå gjaldt det liv og død for min sønn på fire år med to glefsende, avsindig bjeffende monstre på fire bein som motstandere. Jeg så ikke rotweileren som akkurat var kommet til, men som ikke fant noe å bite i i dagens store matfat. Denne hunden fikk jeg først vite om da jeg leste vitneforklaringene hos politiet. Jeg var trent i å opptre kaldt og kjølig beregnende når redselen truet med å overta. Jeg kunne ha drept den ene hunden med et hard spark mot brystet foran hjertet på hunden, som stod med kjeften over fireåringens hode, men jeg ville ikke ramme med øyeblikkelig dødelig virkning. Hunden ville uansett leve et minutt eller to før den segnet om. Hundens refleks ville være å svare med et siste voldsomt angrep rett forover. Selv om det skulle være det siste den gjorde før den døde et par minutter seinere. Angrepet ville være utløst av sparket, men ville mest sannsynlig ramme gutten. Jeg kunne også ødelegge kjeven på hunden med et spark. Traff jeg ikke skikkelig, ville hunden kunne tro at sparket kom fra gutten og angripe ham enda mer brutalt. Da ville jeg neppe ha noen sønn mer. Nå løp en kvinne i tjueårene skrikende NEI, NEI bort til hunden som forsøkte å rive av guttens øre. Kjersti var nådd nå fram og forsøkte å flytte den ene store ulven unna hennes eneste barn. Men hunden var ikke til å rikke. Den stod med kjeften i matfatet og lot ingen flytte seg. I neste brøkdel av et sekund festet jeg handa rett over stanga på paraplyen, siktet mellom to av sidebeinene på hunden som står over Martin, utnyttet farten min og kjørte paraplyen mellom de to sidebeinene. Jeg forsøkte å ta ut all kraft fra noen tiårs hard trening i en eksplosjon med bevegelse forover og traff akkurat der jeg siktet. Ikke noe av kraften i stikket ble tatt ut i møtet med et lett elastisk sidebein på hunden. Spissen på paraplyen forsvant halvveis mellom to sidebein på hunden, de to nærmeste sidebeiene ga etter og spissen sank inn i hundekroppen. Jeg så spissen på paraplyen danne et dypt, rundt søkk i den mørkeburne, hårete hundepelsen. Men skinnet på hunden revnet merkelig nok ikke, så jeg forbauset. Kjeften på hunden åpnet seg, og musklene under pelsen strammet seg til. I det nærmeste brøkdelen av et sekund var den nå lammet av den voldsomme smerten, i dette lille tidsrommet hadde jeg sjansen til å berge gutten. Berge ham fra denne ene hunden. Jeg kjørte skuldra i ryggen på hunden, utnyttet styrken i lårmusklene, løftet hunden opp og kastet den unna. Hoppet over gutten og stilte meg med ryggen mot hunden som et vern mellom gutten og hunden, som stod utslått og så ut til skjønne lite av det som hadde skjedd. Jeg møtte ikke blikket til hunden. Det ville av hunden blitt oppfattet som en utfordring om hvem som skal være sjefen. Uten blikkontakt aksepterte den imidlertid at det nå er jeg og ikke den som var sjefen og angrep ikke. Hunder tar heller ikke hevn. Hevn er en abstrakt tanke som en liten hundehjerne ikke er istand til å klekke ut. Den leste mitt kroppsspråk og skjønnte at den ikke var utsatt for fare, at jeg ikke ville angripe den en gang til. Derfor angrep heller ikke hunden. Kjersti har nå kastet seg hylende over gutten og dekker han med kroppen sin. Mens tårene hennes fukter guttens hår, og hun klemer den lille, tause guttekroppen inntil seg, slet den andre hunden som besatt i venstre øre, men dagens godbit var ikke til å få løs, uansett hvor mye den kastet hodet i rykk fra side til side og de fire hundebeina spølte på bakken, med klørne dypt ned i grusen. Scenene og rådene fra et tv-program et år tidligere gikk som et lynglimt gjennom hodet mitt. Jeg så at den bittelille asiastiske kvinnelige hundeeieren tenkte riktig da hun forsøkte å dra det store beistet sitt i halen og trekke det unna barnet. Når to store hunder ryker sammen i et voldsomt slagsmål, skal man forsøke å skille dem ved å dra hundene i halen og trekke dem fra hverandre. Men her lå motstanderen, det lille barnet, rolig i bakken. Urørlig og taus. Uten verken glefs eller skrik. Dessuten var fireåringen på størrelse med en dvergpuddel sammenlignet med den kraftige, brune kjempeulven som freste, ulte og forsøkte å rive av ham øret. Noen ganger må vi bare ta en beslutning, i en brøkdel av et øyeblikket, selv om konsekvensene av den ene beslutningen skal forfølge oss resten av livet. Hva som skulle vise seg å bli rett eller gal beslutning, vil bli åpenbart. Men først seinere. Kanskje langt seinere, men da er det ikke mulig å gjøre om handlingen. Starte forfra igjen og velge en annen løsning. Nå var det lite tid for refleksjon. Jeg valgte å angripe den andre store hunden fra siden. Med et enkelt grep rundt brystkassen på den med den ene armen og hodet mitt bak hundens hode, rett under dens ene øre, og utenfor rekkevidde for det glefsende gapet, som han hele tida hørte forsøkte å spise et barneøre med, klemte jeg brått hundekroppen inntil meg og brukte hodet mitt til å presse hundehodet den motsatt veien og til siden. Framføttene sprellet i lufta, mens hunden forsøkte å unngå å miste balansen ved hjelp av bakfoten på motsatt side som den flyttet ut. Fortsatt hang kjeften i guttens øre. Hunden strakte hodet framover og nedover og holdt gapet fast i barneøret. Jeg klemte til rundt halsen på den, strammet brått til rundt hundehalsen som ble nesten halvparten så tykk, brakk hunden opp, mot siden og bakover, samtidig som jeg svingte hunden unna og visst at nå fikk det briste eller bære, enten var øret igjen på guttens hode eller det forsvant i hundekjeften, som dagens søndagskotelett, dagens høydepunkt for schäferen. Jeg registrerte plutselig lettet at den store kjeften ikke lenger var lukket rundt guttens øre. Men jeg så ikke da hundekjeften slapp taket.
Fortsatt kjenner jeg varmen i huden i kinnet og oppover siden av hode etter berøringen av hundens hode hver gang jeg ser en schäfer. Knapt noen hund har så myk pels som langhårete schäfere. Før forbant jeg denne varmen fra en hundekropp med lek og kos med hunder. Etter 9. mai 1999 klokken 19.05 forbinder jeg det med et morderisk beist som forsøker å rive av og spise et barneøre.Kjell Rønningsbakk
Siste